THE STANDELLS

Sometimes Good guys Don’t Wear White!

El Tequila – The Man In Black.

The Standells ble dannet i Los Angels i 1964 som Larry Tamblyn and The Standells. Et ganske allsidig danseorkester som spilte pen og pyntelig pop . Det var liksom ikke det denne gjengen var tiltenkt, og med navneforkortelsen til  The Standells kom også en litt annen musikk og et litt tøffere sceneshow. En forandring som gjorde at The Standells den gangen fikk mange fans og i dag står som en av grunnpilarene i det som regnes som amerikansk garasjerock.

Den opprinnelige gruppa besto av Larry Tamblyn (keyboard, vokal), Tony Valentino (Gitar), Gary Leeds (Trommer), Dave Burk (Bass) og Gary Lane (Bass). Dick Dodd (Bass og trommer) erstattet snart Gary Leeds som forsvant til et kort opphold sammen med The Walker Brothers. Lane forsvant ut etter den andre lpen uten å sette flere spor.

Superproduent Ed Cobb var uten tvil gruppas store bakmann, og det var også han som skrev de fleste av gruppas hitlåter, deriblant også deres første singel på Tower Records, ”Dirty Water”, ei gladlåt (handler om elva Charles i Boston hvor Cobb kom fra) som du finner på 60’s garasje- og pønkesamlinger både i øst og vest. Og selv om Dirty Water er ganske ukjent for de store massene, så klatret den faktisk helt opp til 11.plass på de nasjonale listene i USA i november 1966. En prestasjon jeg tror bare er forbigått av ei eller to låter i kategorien US-garagerock?

Før gruppa fikk sin første store Hit hadde de flere utgivelser bak seg. Det hele startet med ”You’ll Be Mine Someday” / ”Girl in My Head” som kom i 1964 på Linda Records. I prisguiden til Jerry Osborne som jeg har fra 1999 står denne I $ 20. Skulle denne dukke opp på ei salgsliste, hvilket jeg aldri har registrert, tipper jeg at salgsummen ville ligge i hvert fall over $ 50.

Seinere samme år skiftet de over til Liberty hvor de rakk å gi ut tre singler og en lp. Ingen av singlene ble noen suksess og er i dag vanskelige å få tak i for under tohundre norske kroner. Mens lpen  ”In Person At P.J.’s” har jeg sett bli solgt for det dobbelte. Monoutgaven er litt vanligere enn den i stereo. Denne er også utgitt på Liberty i UK, og verdien ligger omtrent på samme nivå. Et skikkelig trivelig album er det. Ingen egne komposisjoner, men ”So Fine”, ”Bony Moronie”, ”Help Yourself”, ”You Can’t Do That”  og ”Louie Louie” forteller sitt. Musikk til å være stolte av!

Etter dette kom de med en singel på MGM og to på VeeJay. ”The Boy Next Door” /”B.J.Quetzal” (VeeJay 643) kom med billedcover. Antagelig megasjelden, og sikkert verdt nærmere to lapper enn en? Har kun sett den avbildet. Uten PS bør de kunne skaffes til veie for et sted mellom  ett og tohundre kroner. Begge VeeJay singlene ble for øvrig produsert av Sonny Bono.

Men det var altså først da Ed Cobb ordnet gruppas platekontrakt med Tower Records at det ble fart på tingene. Oppfølgeren til ”Dirty Water” ble den glimrende låta ”Sometimes Good Guys Don’t Wear White” som også var ført i pennen av Cobb. Med et  suggerende tøft garasjesound, Også denne ble en liten hit, men kom aldri inn på Top 40.  Så fulgte et knippe med singler og tre lper på Tower. Alle solgte bra og er derfor ganske lett tilgjengelige via amerikanske dealere. Lpene ligger på ca.200 – 300,-. Mens Tower singlene kan man være heldig og finne til under hundrelappen. Dukker det opp singler med billedcover så koster de omtrent det samme som lpene.

Singelen ”Don’t Tell Me What To Do” ble faktisk gitt ut under navnet The Sllednats (Standells bakvendt).

I 1966 kom det også ut en litt mystisk singel med ei gruppe som kalte seg for ”A Band Without a Name” og som ga ut singlene ”Turn On Your Lovelight på Tower Records (246). Ryktene vil ha det til at det er Standells personell innblandet her. Også ei glimrende låt.

Gruppas album er stort sett en miks av egne låter, Ed Cobb komposisjoner og allerede kjente låter. Bortsett fra The Hot Ones som består av coverversjoner. En heller kjedelig sak som inneholder låter som ”Last Train To Clarksville” og ”Wild thing” til ”Eleanor Rigby” og ”Black Is Black”.

Albumet ”Live And Out Of Sight” som kom ut på Sunset i 1966 er nesten identisk innholdsmessig borsett fra at Peppermint Beatle erstatter ”You Can’t Do That” og ”Shake” er med på beskostning av ”What Have I Got Of My Own”. Verdien på denne ligger rundt 150,-. Finnes i både mono og stereo. Denne er også gitt ut i England.

Bandets siste lp ”Try it” kom ut i 1968 med stort ”BANNED” trykt på coveret. Dette fordi gruppas single ble nektet spilt på radio på grunn av vulgær tekst. Ganske tragisk da en coverversjon av samme låt med Ohio Express ikke fikk samme behandling. Dette albumet ble også sluppet i Tyskland.

Heller ikke denne singlen er så vanskelig å finne. 

Det finnes også to sjutommere med billedcover utgitt i Japan, begge går for astronomiske summer. Virker som det kom tre stykker ut i Tyskland, alle med kjedelig billedcover. Mer av typen artcover. Noe som gjør at de ikke koster en formue, men allikevel er dyre nok. I Nederland kom Dirty Water med et ganske stilig PS. Men det er de tre Italienske som ofte oppnår de høyeste prisene på auksjoner. ”Why Pick On Me” kom ut der med ”Mi Hai Fatto Innamorare”  som B-side. At et  av medlemmene i gruppa var av Italiensk avstamming (Valentino kom til USA i ’58) gjorde musikken forsøkt lansert der. Med de samlerprisene de singlene oppnår i dag tviler jeg sterkt på om det ble noen suksess. Har ellers registrert en Mexikansk, to Thailandske og to Franske Eper. Det vil forundre meg om noen av disse kan skaffes til veie for under tusenlappen.

Av Skandinaviske utgivelser finnes det dessverre nada.

Etter hvert ville Cobb være enehersker og ble så dominerende at bandet ikke engang fikk lov til å spille sine egne låter. Hele samarbeidet sprakk da selvfølgelig til slutt da han prøvde å få dem, på toppen av det hele, til å bli et hvitt soulband. Og like etter gikk bandet i oppløsning.

Uten Cobb forsvant det ut i det blå, men i historiebøkene vil de alltid stå oppført som et av de mer markante garasjebandene på det amerikanske kontinentet på 60-tallet.

Det er plenty med cd-utgivelser å plukke opp. Både Sundazed, Rhino,  og Big Beat har sluppet både kjent og ukjent stoff ut på markedet. Og selvfølgelig finner vi gruppa representert på en haug med samle-lper med garasjerock. De med sans for 60-tallet vil garantert ikke bli skuffa hvis de skulle være så heldig å finne noe musikk av The Standells i en eller annen form.

Til slutt kan det legges til at i 1999 ble gruppa gjenforent for en konsert på Cavestomp ’99 i New York. Dick Dodd er i dag aktiv i et band som kaller seg for The original Rockers.

DISKOGRAFI

7”

1964  You’ll Be Mine Someday / Girl In My Head  (Linda 112)

1964  Peppermint Beatles / The Shake (Liberty 55680)

1964  I’ll Go Crazy / Help Yourself  (Liberty 55722)

1964  So Fine / Linda Lou  (Liberty 55743

1965  Zebra In The Kitchen / Someday You’l Cry (MGM 13350)

1965  The Boy Next Door / B.J.Quetzql  (Vee Jay 643) (PS)

1965  Don’t Say Goodbye / Big Boss Man  (Vee Jay 679)

1965  Dirty Water / Rari  (Tower 185)

1966  Sometimes Good Guys Don’t Wear White / Why Don’t You Hurt Me?  (Tower 257)

1966  Help Yourself / Ooh Poo Pah Doo  (Sunset 61000)

1966  Why Pick On Me / Mr. Nobody  (Tower 282)

1967  Try it! / Poor Shell Of A Man (Tower 310)  (PS)

1967  Don’t Tell Me What To Do / When I Was a Cowboy (Tower 312)

1967  Riot On Sunset Strip / Black Hearted Woman  (Tower 314)  (PS)

1967  Can’t Help But Love You / Ninety-Nine And a Half  (Tower 398)  (PS)

1968  Animal Girl / Soul drippin’  (Tower 398)

1984  Dirty Water / Sometimes Good Guys Don’t Wear White

(Rhino RNOR 4507) (PS)

1995  Poor Boys Born In A Rubble EP   (Sundazed SEP 108)   (PS)

LP’s

1964  The Standells In Person At PJ’s  (Liberty LST 7384)

1964  Live And Out Of Sight  (Sunset 5136)

1966  Dirty Water   (Tower ST 5027)

1966  Why Pick On Me – Sometimes Good Guys Don’t Wear White  (Tower ST 5044)

1966  The Hot Ones!  (Tower ST 5049)

1967  Try it  (Tower ST 5098)