Forflytter vi oss til 70-tallet tror jeg vi kjapt og uten skrupler kunne øke tallet til 200 – 400 uten at det er direkte usant. Og kanskje er det riktig å gange med 10 for hvert tiår. Men det er ikke den diskusjonen vi skal ta her og nå. Vi skal ta en nærmere kikk på en som stort sett hele tiden har beveget seg i feil ende av berømmelsestabellen, Mick Farren.

I dag har Farren oppnådd kultstatus og mer til, både som musiker og som forfatter. Med stoff mellom to permer med så forskjellige temaer som Sience Fiction, poesi og rockehistorikk.

Men her gjelder det ikke å foregripe elementene. Først og fremst var det lyd og ikke det skrevne ord vi skulle ta for oss.

At London gruppa Deviants hadde fortjent mer oppmerksomhet, er det definitivt liten tvil om. Det de har servert av lydopplevelser er bevis nok på det.

Det hele startet opp som The Social Deviants. Med Sid Bishop på gitar, Mick Farren som vokalist, Russel Hunter bak trommene, Clive Maldoon også på gitar og Pete Monroe som trakterte bassen, noe også Cord Rees gjorde.

PTOOFF! ble gitt ut på deres eget selskap Impressarios i 1967 (På dette stadiet hadde de fjernet den sosiale delen av navnet). Men det var kun via postordreselskapene OZ og The International Times som plata var tilgjengelig. PTOOFF! Er ei killer av ei plate, og definitivt gruppas beste. Jeg våger påstanden om at den er den aller beste obskure skiva som kom ut i 1967.

Det fargerike coveret er stjålet fra et Marvel Comics hefte hvor Dr.Strange og Fantastic Four tørner. Linernotes ble snekret sammen av allestedsnærværende John Peel:

"Mix Dylan with the british Art-School scene of the Pretty Things, The Who, early Stones, Eel-Pie Island, pilled-up Mods rioting, and the emergence from the cocoon of the incredible Chelsea Loon".

Selv om plata er ganske sprikende, ikke minst på grunn av at to av medlemmene, Bishop og Rees, hadde en drøm om å bli Englands neste store popstjerner. Noe som avvek veldig fra de tre andre og deres mer psykedeliske og svevende visjoner. Bare det at Duncan også jobbet som assistent for Yoko Ono forteller vel om lite jordnære interesser. Verdien er pr. i dag ca. 1200,- på originalen, og det halve på Decca utgivelsen.

Året etter kom DISPOSABLE ut på det lille selskapet Stable. Hvorfra gruppa prøvde seg med et aldri så lite singelslipp. Men "You Got To Hold On"/"Let’s Loot The Supermarket" ble ingen stor suksess, så flesteparten havnet nok på ei lokal dynge. Hvis ikke en eller annen uvitende sløving har en full pappeske på loftet. Verdien ligger i dag på nærmere trehundre. På dette tidspunktet hadde de blitt såpass lagt merke til at Decca snappet dem opp, og ga ut debut-albumet på sin velkjente blå label. Dette var i 1969. Responsen ga nok ikke helt den forventede mengden med gryn i kassa for de store dressbekledde herrer, for det ble med kun denne ene utgivelsen før gruppa ble skjøvet ut i kulda igjen.

I denne perioden spilte de en del live. Både på frikonserter og som oppvarmingsband for mer etablerte artister. To ganger var de oppvarmere for Led Zeppelin, som i denne perioden fortsatt opptrådte med Ex-Yardbirds under bandnavnet. En av disse konsertene var i Exeter Town Hall. Et sted som ble regnet for å være skikkelig på bondelandet. Ikke uventet fikk de problemer med deler av det mannlige publikumet som ikke likte hverken langt hår eller fløyel. For disse lokale heltene var det synonymt med å være homo. Noe som selvfølgelig utartet seg til håndgemeng og full figth, og The Deviants måtte slå seg av scenen og tilbake til garderoben med hjelp av mikrofonstativ og annet som var tilgjengelig og passende.

Der ble de møtt av Jimmy Page og Robert Plant som nesten lo seg i hjel, og lurte på om de virkelig var SÅ jævlig dårlig til å spille? Hovmod står som kjent for fall, og ikke lenge etterpå kom de stormende av scenen på akkurat samme stilfulle måte.

At det ikke ble noen braksuksess er ikke akkurat å overdrive . Mick Farren fikk etter hvert sparken, og gruppa falt helt fra hverandre. Hovedårsaken til at han fikk skyven, var visstnok på grunn av depressive reaksjoner og litt for omstendelig omgang med diverse kjemiske stoffer med varierende biefekter. En ikke ukjent splittelseseffekt blant utøvende musikere.

Tilbake i England klarte Farren å samle seg såpass at det ble til en solo lp "Mona -The Carnivorous Circus". Også denne kom på Transatlantic. Med seg på plata fikk han med seg både Russel Hunter, Duncan Sanderson og Twink. Sistnevnte med fortid i alles (I hvert fall noens) helter, The Pretty Things. Og de med full oversikt over the Britiske øyrikets litt mer dunkle rockehistorie, er da fullstendig klar over at vi nå er innom deler av en besetning som senere skulle gjøre seg særdeles bemerket som Pink Fairies.

Hvordan dette albumet låter, har jeg dessverre ikke det minste peiling på. Utrolig vanskelig skive å få tak i, og så vidt jeg veit finnes det kun den ene nyutgivelsen på Psycho fra 1984 på vinyl (som er like vanskelig å oppdrive). I følge opplysninger jeg har gravd frem underveis skal den ha blitt utgitt på cd både på Tyske Line og Japanske Captain Trip. Så jeg håper å kunne komme over et ex. i den nærmeste fremtid.

Da heller ikke dette ble utskytningsrampa til verken den store berømmelsen eller økonomisk uavhengighet valgte Mick Farren å gå i en 10 år langt musikalsk dvale. Isteden ville han satse på det som lå ham minst like varmt om hjerte. Å satse alle kort på en fremtid som forfatter. Faktisk et virke som skulle bringe mannen større anerkjennelse. I hvert fall i noen kretser.

Noe som jeg akkurat nå ignorerer, og gjør isteden et stort sprang helt frem til 1977. Etter et lettere samarbeid med forskjellige musikere, og som så mange andre, inspirert av punken, samlet Mick Farren gjengen og fikk med Andy Colquhoun på bass og vokal. Etter noen runder i studio spilte de nok en gang inn "Let’s Loot The Supermarket" samt tre andre låter og ga det ut som "The Screwed Up" EP på Stiff. Ei plate som stort sett kun Stiff kompletister har i sin samling. I motsetning til de andre singelene skal denne være ganske lett å få tak i til rundt en femtilapp.

Med hjelp av bl.a. Larry Wallis (Pink Fairies), Wilko Johnson (Dr.Feelgood) og Chrissie Hynde (Pretenders) gikk Farren nok en gang i studio det påfølgende år for å teipe ned låtene som til slutt skulle samles under tittelen "Vampires Stole My Lunch Money". Et bra rock’n’roll album som Logo ikke akkurat ødela markedsføringsbudsjettet med.

Første singelutgivelse fra samme album var den glimrende "Half Price Drinks" med "I Don’t want to go this way" på B-siden. Artig å merke seg her er at både Sonja Kristina (Curved Air) og Chrissie Hynde (Pretenders) er med på backingvocals.

Som singelslipp nummer to falt valget på "Broken Statue". Nok ei låt med kryssreferanser til Pink Fairies ettersom den er co-skrevet av Wallis/Farren. Og de med Fairies backkatalogen i orden, kan sjekke ut låta på Kill’em and Eat’em.

Og akkurat Farrens samarbeid med de rosa feene går lengre tilbake enn det. Sammen med forskjellige medlemmer har han også skrevet følgende låter:

"White Girls On Amphetamine" (Farren / Colqhoun)

"Waiting for The Icecream To Melt" (Farren / Colqhoun)

"When The Fun Begin" (Wallis / Farren)

På slutten av 70-tallet hang Farren også en stund sammen med en viss I.L.Kilminster. Bedre kjent for de fleste som Lemmy i Motorhead. Et samarbeid som faktisk startet allerede mens han ennå var Hawkwind. Summen av dette samarbeidet har blitt til følgende to låter:

"Lost Johnny" (Kilmister / Farren)

"Keep Us On The Road" (Motorhead / Farren)

Lost Johnny kan høres både på Hawkwind og Motorhead skiver. Muligens finnes det enda flere samarbeidsprosjekt, men det er bare disse to jeg har klart å spa frem.

Selv om det var skrivingen i New Musikal Express og forskjellige bokprosjekt som han nå viet sitt livet til, klarte han ikke helt å holde seg unna instrumentene.

Og i 1984 innledet han et samarbeid med ex- MC5 gitarist Wayne Kramer. Med seg hadde de Sanderson, Wallis og George Butler. Og de gjorde en del konserter. En av dem på Dingwalls i London ble teipa og gitt ut som "Human Garbage".

Farren og Kramer holdt det gående og i 1987 skrev de en R&B musikal sammen som handlet om kjeltringen Dutch Schultz. Deler av dette materialet dukket opp på EP’n "Who Shot You Dutch?" som ble produsert av ingen ringere enn Don Was.

På 90-tallet har det kommet en del cder med forskjellige samarbeidspartnere.

Særlig er det japanske selskapet Captain Trip aktiv. Både med live og studiomateriell.

Her har dere en nesten helt komplett diskografi og en bra fullendt bibliografi.

Jeg er bare nødt til å bruke noen spaltemillimeter på Mick Farrens litterære verk.

Viktig å nevne er det at flere av hans bøker er utsolgt og fjernet fra lagerene. Og selvfølgelig da vanskelig å få tak i. Noe som igjen medfører at en del samlere gjerne punger ut litt når de måtte dukke opp.

Ser vi bort i fra Science Fiction bøkene, så er stort sett forfatterskapet viet til de musikalske breddegrader. Bøkene om Elvis taler jo for seg. "Get On Down" ser på Rock and Roll konsertplakater fra 60- og tidlig på 70-tallet. Ei nydelig bok med massevis av illustrasjoner (Stort samlerobjekt).

"Rock & Roll Circus" handler om det å være på veien. Morsomme med denne er at forfatteren ga bort sitt siste ex. til Johnny Thunders som maste og maste fordi det var bilde av ham på baksiden. Og av alle ting, så husker ikke Farren lenger hvem forleggeren var. Og Johnny Thunders er som de fleste vet, ikke lenger "available".

De fleste catcher sammenhengen mellom Rock og skinnjakke? Det gjorde også Farren, og skrev "The Black Leather Jacket". Som senere også ble omskrevet til en TV-produksjon, som han ble belønnet med en ettertraktet pris for.

I dag skriver Mick Farren også på filmmanus ved siden av sine andre prosjekter.

Og som stor kjenner av vampyrer er han ofte ute og ytrer seg. Blant annet kan man finne han på DVDen til filmen "Blade".

Og i en av utgavene til det glimrende engelske musikk magasinet Mojo, kan man treffe på Farrens glimrende story om Larry Williams (mannen som skrev Bony Moronie og Dizzy Lizzy) og andre fargerike retrospektive artikler.

Dessverre er ingen av bøkene hans ennå oversatt til norsk, men det bør så absolutt et eller annet forlag få gjort noe med snarest. I mellomtiden kan vi trøste oss med at flere av denne talentfulle fyrens utgivelser lett kan finnes på Internett. Har du et åpent sinn for spennende variert litteratur og musikk så sjekk ut Mick Farren & The Deviants.