DROOGS
Mye tøffere får du det ikke!
The Droogs har blitt sammenlignet
med mye og mangt. Fra Yardbirds og Blue Öyster Cult til Seeds og Rolling
Stones. Og tar vi det tøffeste fra de ene og det melodiøse fra de andre, kan
vi nok ane litt inspirasjon både her og der. Men for å ha det helt klart,
The Droogs trenger ikke å sammenlignes med noen. For deres melodiøse tøffe
sound står som en påla, helt på egen hånd. Dessverre er det mange som ikke
har fått med seg gruppas trøkk og særegne stil. Kun 37 stk. var tilstede da
gruppa spilte på Sardines i Oslo i 1986 (hadde definitivt vært 38 hvis jeg
ikke hadde vært i Spania), mens det var full brakke da bandet dro over
fjellet til Hulen i Bergen på samme turné.
Hva kan det så komme av, at en av
rockens aller beste band har blitt en av rockens aller best bevarte
hemmeligheter? Og hvorfor har de aldri fått kontrakt med noe større selskap?
I ettertid kan det virke som om
The Droogs nesten alltid har vært på feil sted til feil tid. For seint ute
til å være et av garasjebanda i ’66 og for tidlig ute til å få de store
overskriftene da garasje-revivaelen oppstå på 80-tallet. Men god musikk har
de alltid levert.
The Droogs ble dannet i Los Angeles i 1972, og terroriserte klubber i nærmiljøet, uten noen som helst forståelse av det hjemlige publikum. Ved siden av dette begynte de å gi ut selvfinansierte singler på sitt eget selskap Plug n Socket. En ganske unik fremgangsmåte, hele fire - fem år før punken begynte å få fotfeste på samme måte. Disse singelene forsatte de å produsere og å gi ut i ujevne perioder de neste tjue årene (hittil), og er i dag noe av det mest obskure som finnes innen den "nyere" garasjerocken. Det dabbet dessverre noe av med de små juvelene etter at debut lp’n kom i 1983. For øvrig et album som alle gitarrocktilhengere burde ha minst to av i sin samling. En lp så tøff at den er inne på min Top 10 liste over tidenes aller ypperste album.
Så hvorfor ikke pirre nysgjerrigheten deres litt? La oss ta for oss gruppas singelutgivelser først. Ikke minst fordi de forteller veldig mye hvilket terreng gruppa har beveget seg i, i sine tretti første år.
He’s Waitin / Light Bulb Blues. (Plug n Socket 001) 1973
Side
1 er en The Sonics-cover, side 2 er en Shadows Of Knight låt. Allerede her
dokumenterer gruppa at de ikke er som de fleste andre band. Her startes det på
nest øverste trinn kredibilitetsmessig,
ved å velge to låter som resten av verden gjenoppdager først ti år senere.
Vi snakker altså om 1973. Fem år før Nuggets gjorde vei i vellinga. Dette
er en tosiders garasjerocksingel av ypperste merke. Opplaget var på ca.
trehundre, verdien på denne i dag er ca. 1500,-
Oppfølgeren
kom ikke før året etter,
Set
My Love On You (Albin / Clay) / I’m Not Like Everybody Else (Kinks) (Plug n
Socket 002) 1974
Spør
Willy B om når Nomads gjorde denne B-siden kjent i garasje miljøet? The
Droogs hadde da allerede gjort låta i omtrent 10 år. A-siden er en
egenkomposisjon av gitarist Roger Clay og vokalist Ric Albin. Faktisk er den
like bra som b-sidens Kinks klassiker. Opplag: 500 stk, priset blant Droogs
tilhengere til 1500,-
Kanskje
det var årsaken til at neste singel besto av to egne snutter
Ahead Of My Time / Get Away (Albin Clay) (Plug n Socket
003) 1974
A-siden
her er vel muligens en liten rip-off fra Third Bardo’s ”I’m Five Years
Ahead Of My Time”. Nok
ei glimrende garasjeskive som svenske Nomads heller ikke klarte å holde seg
unna. Må nok betale ca.1500,- for denne også, hvis man skulle finne en av de
seks – åtte hundre som er laget. Denne
skiva ble såpass tøff at The Droogs valgte å gjenta formelen.Og deres neste sjutommer kom også med egenprodusert materiale.
Overnight
Success/Last Laugh (Albin Clay) (Plug n Socket 004) 1975
Om
det var mangelen på over-natta-suksessen eller den siste latteren som var årsaken
sier historien ikke noe om. Men A-siden er en hyllest til The Seeds frontfigur
Sky Sunlight Saxon. Siste singel som bandet slapp uten billedcover, og i
minimalt opplag Muligens at The Droogs ble tatt litt på senga av punken, for
neste utgivelse lot vente hele fire år på seg.
As
Much As I Want (Albin Clay) / Off The Hook (Live) (Jagger Richards) (Plug n
Socket PNS 005) 1979
Kan
det bli mer riktig. Skulle det plukkes kun ei låt fra Stones samlinga, så
var vel ikke "Off The Hook" akkurat feil låt å legge på b-siden.
Denne ble presset i tusen stk. Verdi kr 1000,-. I neste utgivelse klarer de
faktisk å plukke nok et originalt valg.
Only
Game In Town (Albin Clay) / Garden Of My Mind (M. Waller / A.Mark) (Plug n
Socket PNS 006) 1981
A
siden er også med på gruppas første lp. Og det står The Mickey Finn i
diskografien. Og for å være ærlig. Det sier meg ikke’no. Uansett det er
A-siden som gjør dette til en STOR sjutommer, og verdt sine 500,-, av den
enkle grunn av at den kom i det enorme opplag av 1500 kopier. Neste utgivelse
var faktisk en 12” som også kommet ut i Europa på det franske selskapet
Closer. Den fikk tittelen
Heads
Examined og
inneholdt følgende juveler:
98
Steps (Albin Clay) / You Must Be A Witch (Fred Cole) / Train She’s On (Albin
Clay) / Born To Be Wild (Mars Bonfire) (Plug n Socket PNSEP 101) 1983
(12" eller mini-lp)
Sistnevnte
er vel den mest kjente låta gruppa noen gang har gjort, uten at det går
utover kredibiliteten av den grunn. 98 Steps er tøffere en sundt er, og
Lollipop Shoppes/Dead Moon's Fred Coles "You Must Be A Wich" ligger
vel inne på Top 20 over 60-talles tøffeste låter. Denne dukker opp inne i
mellom, og står da gjerne i billigkasser, men at den er verdt sine
hudreogfemti, er det liten tvil om.
Etter
dette var det tilbake til det lille formatetet
Change
Is Gonna Come (Albin Clay) / I’m Waiting For My Man (Live) (Velvet
Underground) (Plug n Socket PNS 007) 1984
Nok
en killer av en egenkomposisjon. Og når man fyller B-siden med en Velvet låt,
kan man bare ikke tape ansikt. Må nok punge ut med et par-tre hundrelapper
for denne i dag.
Collector’s item / Webster Field (Albin Clay) (Plug n Socket PNS 008)
1986
To nydelige låter som
treffer mitt i mellom øra, der det gjør best. Skulle
Goldies hatt et soundtrack, må "Collector's Item" være "The
One". Det
merkelige med denne er at jeg har sett til salgs i Norge, opptil flere ganger
(Senest nå på Rockefellermessa i mai i år). Så verdien på denne ligger
nok på ca 100,-. Mulig at de hadde med seg en bunke da de var over?
Og dette så ut til å bli siste singel på det lille selskapet. Men
plutselig dukket det opp enda en til sju år etter. Den fikk jeg tak i direkte
fra selskapet.
TV
Man / Letter To Times (Albin Clay) (Plug n Socket PNS 009) 1993
Og
denne herligheten er til og med i lilla vinyl. Mulig at den fortsatt kan
skaffes direkte fra bandet? Så en verdi over 50,- er vel da vanskelig å
sette. Og med den er det foreløpig stopp med Plug n Socket utgivelser.
Da
er det bare et par små saker til slutt. Først en halv èn, med ett kutt på
en splitta singel som verdens beste fanzine, Bucketfull Of Brains, ga ut i
England. Her gjør de ei Steve Wynn låt. Og da han hørte denne, var han ikke
sein med å få den med på den neste Dream Syndicate skiva. Verdi ca.70,- De
Weathered
And Torn (Steve Wynn) (BOB 22) 1988.
Denne
skulle egentlig ha kommet som en freebee med den franske fanzina Nineteen, men
den gikk inn, og derfor kom den ut med Bucketfull Of Brains # 28. Morsomme med
denne er at Mars Bonfire fra Steppenwolf spiller keyboard.
På
den andre siden finner vi gruppa Big Dipper. Så denne saken er en herlig
kombinasjon av to store undergrunnsband som historien sikkert vil fare penere
med enn det samtidige platekjøpende publikum har gjort. Kom ut uten
billedcover og er verdt ca. 60,-
Bandets
hittil siste singelutgivelse kom på et gresk selskap og består av :
Come
Heaven Or Hell (Albin/Clay) / I Got a Right (Iggy) (Hitch-Hike LIFT 7002) 1993
Altså
hele åtte år siden når dette skrives, så det er sannelig på tide at det kommer noe nytt.
Verdien på denne ligger vel på ca. 40,-
Ok,
da har vi tatt for oss utgivelsene i sju tomers format, så kanskje vi skal gå
tilbake til litt mer om bandet, dets medlemmer og historikken.
Og
selv om Dave Provost kom inn i bildet først atten år senere, kan han også
nesten regnes som en opprinnelig medlem. Han har tross alt vært med helt fra
den første lp’n.
Sistnevnte brakte med seg erfaring fra en fortid i storheter som Dream
Syndciate og Textones. Mens trommeslagere ser ut til å ha vært en
forbruksvare igjennom bandets hele eksistens.
Det
var i 1978, da gruppa fikk Clay/Albin
låta "Set My Love On You" med på Rhino samleren "Saturday
Night Pogo" at de begynte å få innpass på mindre spillesteder sammen
med grupper som The Last, Plimsouls og The Unclaimed. Og med Provost inntreden
og utgivelsen av mini-lpen "Heads Examined" (1983)
og "Stone Cold World" (1984) forsatte interessen og øke.
Egentlig skjedde dette på feil sted. På hjemmebane i LA var interessen lik
null, mens de på Østkysten og etter hvert i Europa, møtte fulle hus. Ikke
alle band har opplevd og fylle opp The Rat og CBGB i New York. The Droogs var
så avgjort ikke en "gategjeng" lenger.*
(*Navnet
The Droogs er hentet fra den futuristiske gategjengen i Stanley Kubricks film
A Clockwork Orange. Enkelt og genialt).
Med Stone Cold World ga The Droogs ut en av åttitallets absolutt beste skiver. En utgivelse som nagler deg fast fra første til siste kutt. Med Earl Mankey bak spakene ble albumet så bra, at det ble sagt at de andre Paisley Underground bandene skulle ønsket det var de som hadde gjort den. Åpningskuttet "Change Is Gonna Come" ble sluppet som singel. "He's Waiting" hadde allerede vært ute i lite format som gruppas aller første sjutommer. Gruppas mer melodiøse sider kommer frem både i "For These Remining Days" og "Mr.Right". Og legger vi til at tittellåta "Stone Cold World" er så tung og suggererende at den ikke kunne hatt noen annen tittel.
Gruppa har fortsatt vinylutgaven til salgs. Og det finnes en tysk cd-utgivelse som inneholder både denne og oppfølgeren "Kingdom Day" Det tok hele tre år før den kom ut. Både tittel og det fargerike omslaget sto i en grell kontrast til debut lp'n. Kanskje en gjenspeiling av bandets stigende popularitet. Musikalsk er album nummer to like malende og refsende som debuten. Med trøkk og intensitet som få kan måle seg med. Åpningskuttet ”Call Of Your Dogs” ble skrevet for bandet av Peter Case (Plimsouls) og Jeffrey Lee Pierce (Gun Club). De resterende er alle Albin/Clay komposisjoner. Som på debuten finner vi Jon Gerlach på trommer. Earl Mankey var igjen foretrukket som produsent, og nå med muligheter til å markedsføre seg med et litt større selskap i ryggen, så alt veldig lyst ut. Så for å promotere sitt nye album på PVC/Jem dro de på en ti byers turne' i USA, bare for å oppleve at Plateselskapet gikk konkurs mens de var underveis.
I 1987 tok den hollandske samleren Hans Kestello kontakt med bandet. Som ivrig fan og med et eget plateselskap, Music Maniac, basert i Tyskland, ønsket han å samle gruppas singler på en LP. Et prosjekt som frembrakte heller laber interesse hos medlemmene til og begynne med. Men de lot seg overtale etter hvert. En av grunnene var at de hørte om prisene som de tidligste singlene ble omsatt for blant fans og samlere. Anthology ble albumet døpt, og kom i både cd og vinylformat. Cden inneholder også mini-lp'n "Heads exaimed".
Neste utgivelse, ”Mad Dog Dreams” kom ut i 1989. The Droogs prøvde seg frem på litt andre stier. Paul B.Cutler fra Dream Syndicate ble leid inn som produsent. Og på gjestemusiker lista finner vi Chris Cacavas (Green On Red), og Dream Syndicate trioen Robert Lloyd, Karl Precoda og Paul B.Cutler. Ny trommeslager var Brian Hudson med historie fra Pagans. Omtales nå som late Brian Hudson, altså må han ha gått bort.
Det overrasker at kun tre av låtene er egenkomposisjoner. Jack Lee’s ”Paper Doll” er en, ellers finner vi kutt av Peter Holsapple (db’s), John Hiatt, B.Gurewitz og Karl Precoda. Sistnevntes ”Wings Of Mercury” ble skrevet av Precoda for Blue Öyster Cult. Som aldri brukte den. I USA ble dette albumet utgitt i LP format som ”Want Something” og hadde fem ekstra kutt. ”She’s Got Everything”(Ray Davies), ”Other End Of Town” (Dean Chamberlain), ”Maria” (Steve Wynn), samt to egne komposisjoner. Steve Wynn (Dream Syndicate) og Brian Hudson er her med som gjestemusikere.
Og for å gjøre forvirring ganske total så er alle disse fem ekstra med på bandets neste utgivelse, ”Guerrilla Love-In” som kun kom ut i Tyskland i året etter. Iggy Pop fanatikere bør merke seg at ”I Got a Right” kun er med som et bonusspor på cd’n. Det inkluderer da selvfølgelig Steve Wynn på hans ”Maria”. En annen nydelig låt er Tim Rose’s ”Morning Dew”, hvor Carla Olson er med på vokal (se konkurransen i nr.66). Bak stikkene finner vi nå Ty Rio. En gjennomført sterkt album som anbefales på det sterkeste.
Hvorfor det da måtte gå hele seks år før de kom ut med neste, og foreløpig siste utgivelse er for meg en stor gåte? Ikke for det ”Atomic Garage” var verdt å vente på. Og for første gang siden de to første lpene er trommeslageren med på to utgivelser etter hverandre.
Etter dette har det ikke skjedd noe som helst som undertegnede har registrert. Bandet er ikke oppløst, og den som lever for se?
Antagelig kommer det ei ny kanonskive om et, tre eller sju år.
Jeg venter i hvertfall trofast til Dovre faller.
