Budgie derimot leverte den ene store skiva etter den andre uten at det meste av den musikk interesserte verden trakk et lite sukk engang.
Ting kan slettes fra minnet, mange store opplevelser er borte. Men når jeg tar frem "In For The Kill" så renner det på med et lass med bilder. Den 8.august 1974 (datoen har jeg skrevet på coveret (Yepp, jeg gjorde sånn før)) kom jeg til Oslo. Da jeg hadde god tid til det toget jeg skulle videre med (det var på slutten av skoleferien, og tid for krepsing) stakk jeg innom ei platesjappe i Storgata, det var, utrolig nok, fortsatt litt igjen av sommerjobb pengene.
Sikkert
noe sånn som tre kvarter seinere forlot jeg forretningen med tre skiver kjøpt
på rein intuisjon. Hadde sikkert sett gruppene nevnt i Sounds, og hadde
muligens hørt et kutt med Blue Öyster Cult på "The Guitars Who Destroyed
The World". De to andre var "Budgie" og "In For The
Kill", et sjansekjøp (som alltid har vært en lidenskap, og som stort sett
har falt heldig ut).
På kveldens krepseparty, ble undertegnede og en kamerat tapt for de resterende deltagerne. Med salige blikk, godt hjulpet av Ringnes, ble vi sittende, både litt forfjamset og overrasket og digge. Beruset av lykke…..og av Ringnes Pils.
Og sånn har jeg det fortsatt den dag i dag, begynner jeg å spille Budgie, blir jeg sittende der, og kose meg gløgg i hjel. Eneste forskjellen er at nå går det mest i Frydelunds Bayer.
Budgie’s historie går helt tilbake til slutten av 1967 i Cardiff i Wales, hvor John Bruke Shelly (bass, vokal) og Raymond Phillips (trommer) sammen med Brian Goodard og Kevin …et eller annet ….hadde sin første konsert under navnet Hills Contemporary Grass. Hvordan mottagelsen var, og hvilke låter de spilte sier historiebøkene intet om. Uansett forsvant Kevin og Brian ut til venstre, og inn på gitar og vokal kom Tony Bourge og gruppa tok navnet Budgie. Hvorfor de valgte et så fjærlett kre som navn og symbol finnes det heller ingen åpenbar forklaring til. Undulater, eller kanarifugler, er noe de fleste av oss forbinder med bur, eller kjedelig fotball på Åråsen. Og ikke kraftrock med tunge gitarriff og suggererende rytmer.
Det bør kanskje legges til at de het Six Ton Budgie i begynnelsen, som tross alt låter litt mer heavy.
For å sette det hele i bås, Budgie ble en gang sagt å være en blanding av tidlig Black Sabbath og Rush. Og de tunge gitarene sammen med den lyse sangstemmen gjør det til en forståelig og åpenbar tanke.
Det var MCA Records som først fattet interesse for gruppa, og lot gruppa få gå i studio og lage sitt første album i 1971. Og for et verk lpen Budgie ble. Med "Guts" som åpningskutt viste trioen med den klassiske gitar-bass-trommer besetningen at de hadde mot. "Nude Distintegrating Parachutist Woman" avslørte at gruppa hadde humor og avslutningskuttet på side to, "Homicidal Suicidal" har så tøffe gitarriff at det nesten gjør vondt. At Rodger Bain var mannen i produsentsetet, var vel ikke til noen forkleinelse. Førsteutgaven av denne kom ut med en poster i England og en rosa og rød label. Og akkurat den utgaven er verdt omtrent fem hundre kroner. Som singel slapp de et ikke lp-kutt "Crash Course In Brain Surgery" med "Nude…" som B-side. En sju-tommer som i dag på samlermarkedet fort oppnår to - trehundre norske kroner.
Verden burde ramlet av vaglen, men lite skjedde. Året etter slapp de albumet "Squawk" som var et like kraftig og spennende verk. Fortsatt med Roger Bain bak produsentglasset. Nytt og veldig tilstedeværende på dette albumet var Roger Dean. Mannen som mer enn noen annen satte preg på albumcoverarten på 70-tallet. Faktisk opplevde jeg det sånn at ei gruppe ble interessant hvis det var Roger Dean som hadde tegnet coveret. Det var ikke country eller listepop hvis hans signatur sto nede i ene hjørnet.
Åpningskuttet på Squawk, "Whiskey River" er litt Free-aktig, mens neste spor "Rocking Man" til tider er det nærmeste gruppa kommer noe som kan ligne en Hit. Humoren er her også tilstedeværende med "Hot As a Docker’s Armpit"
Tredje album, "Never Turn Your Back On a Friend" kom i 1973. I nok et nydelig Roger Dean cover, utbrett og det hele. Og med en logo, som ble bandets varemerke. I motsetningen til tidligere utgivelser, hadde nå bandet selv kontrollen over lyden i Rockfield Studios. Og da dette er regnet som en av gruppas beste utgivelser, var det kanskje ikke et dumt valg. "Breadfan" som stiften treffer ytterst på side 1, setter en mal som vekker selv de mest apatiske. Ei nydelig låt som Metallica har gjort, og de som har mulighet kan sjekke ut introen på Red Hot Chilli Peppers "Around The World" på Californiacation. Ran eller hyllest? Etter denne rekker man ikke å trekke pusten før det glir over i rockehistoriens tøffeste versjon av "Baby Please Don’t Go". Morsomste låt tittel på denne utgivelsen er helt klart "You’re The Biggest Thing Since Powdered Milk".
Uten at det skjedde noe særlig positivt kommersielt, kom det til gnisninger i bandet og Ray Phillips forlot gruppa på slutten av året. Med en Spania-tour rett rundt hjørnet, måtte ny stikkemann snarest anskaffes, og valget falt på en umerritert Pete Boot.
Hjemme igjen bar det inn i studio igjen, og med ny besetning klarte de å levere et album som ble såpass lagt merke til at den entret lp-lista i UK. "In For The Kill" er en sånn utgivelse hvor det virker som bandet satser mer aggressivt. Symbolikken finnes allerede på omslaget, hvor undulaten er byttet ut med en jaktfalk. Og høydepunktene kommer stupende tett fra blytung himmel. Tittelkuttet og "Zoom Club" river og røsker. "Crash Course In Brain Surgery", høres ut som Ozzy og Sabbath på helium og er her for første gang med på en lp. "Wondering What Everyone Knows" og "Living On Your Own" er av den litt mer tilbakelente sorten. For trommeslager Boot ble det med kun denne ene utgivelsen. Han har heller ikke gjort seg bemerket i andre konstellasjoner senere.
En landsmann fra Wales, Steve Williams, ble så vervet av gruppa og de var klar for turne og etter hvert nytt album. "Bandolier" kom i 1975, så bandet forsatte å gi ut en lp i året. Et album som blir beskrevet som stor. Personlig synes jeg at toppen var nådd og gruppa var langt nede i bakken igjen med denne samlingen låter. Få tunge riff, en del mindre humoristisk, ser vi bort i fra låta "Napoleon Bona – Part One & Part Two". Paradoksalt er en av høydepunktene "I Ain’t No Mountain" som ikke er en egen komposisjon, men ført i pennen av Andy Fairweather Low.
Sammen med litt turnering både i USA og resten av verden slapp de to album til "If I were Britania I’d Waive The Rules" (1976) og "Impecable" (1978). Og dermed hadde Tony Bourge fått nok, og forlot gruppa. Inn kom ex-Trapeze medlem Rob Kendrick, uten at det var noe smart sjakktrekk, og han forsvant ut igjen med en gang.
Shelly og Williams fikk da med seg den tidligere George Hatcher Band gitarist Big John Thomas. Men utover gikk det, brattere og brattere, og i større tempo, og svært få gadd å bry seg. Williams gadd ikke mer i ’86, og i 1988 var det definitivt over. Før dette hadde de rukket å gi ut tre album til, "Power Supply" (1980), "Nightflight" (1981) og "Deliver Us From Evil" (1982).
Selv om dette var midt i bølgen av NWOBHM (New Wave Of British Heavy Metal) fadet det bare hen, selv om en del yngre oppdaget gruppa på dette stadiet.
Derimot fikk Bourge og Shelly en viss suksess med gruppa TREDEGAR på grunn av denne bølgen. En selvfinansiert lp fra 1986 står i dag høyt i visse kretser. Etter dette startet Phillips SIX TON BUDGIE, og turnerer faktisk stadig vekk, den dag i dag.
I 1995 hentet Shelly inn igjen Thomas pluss Robert "Congo" Jones (ex- Love Sculpture), og Budgie sto på scenen som headliners på San Antonio Music Festival foran 25000. Året etter gjorde de det samme på i England i forbindelse med utgivelsen "An Ecstasy of Fumbling And a Live At Reading", som kom 25 år etter gruppas første album.
Så det virker som om døra til buret stadig står på gløtt. Og de heldige som er til stede kan fortsatt se at undulatene tar seg små kraftige flyturer.
Bjørn Luka
7" singler
Crash Course in Brain Surgery / Nude Disintegrating Parachutist Woman (1971)
Whiskey River / Guts (1972)
Zoom Club (Edited Version) / Wondering What Everyone Knows (1974)
I Ain’t No Mountain / Honey (1975)
Smile Boy Smile / All At Sea (1978)
Wildfire / Wildfire (kun som promo) (1980)
Crime Against The World / Hellbender (1980) (PS)
Keeping A Rendezvous / Apparatus (PS) (også som Picture Disc) (1981)
I Turned To Stone (Part 1) / I Turned To Stone (Part 2) (orange vinyl) (1981)
Bored With Russia / Don’t Cry (Poster-PS) (også som Picture Disc) (1982)
12"
If I Swallowed Do Not Induce Vomitting – EP (PS)
LP
Budgie (1971)
Squwak (1972)
Never Turn Your Back On A Friend (1973)
In For The Kill (1974)
Bandolier (1975)
The Best Of Budgie (1975)
If I Was Britannia I’d Waive The Rules (1976)
Impecable (1978)
Power Supply (1980)
Night Flight (1981)
Best Of Budgie (1981)
Deliver Us From Evil (1982)
CD
Live in Concert (1991)
Budgie – 5CD-box (1992)
